Barnehjemmet

I dag (fredag), var jeg tilbake på barnehjemmet Akanisoa. Tar ihvertfall én tur hver uke for å leke med barna og bare være tilstede. De som jobber der er utrolig koselige og jeg følte meg velkommen fra første gang. I dag lekte vi Haien kommer, eller Krokodillen kommer, som vi har døpt den til. Vi lekte også en gassisk sanglek.
Jeg lærer også en del gassisk av å være der, barn snakker på en lett måte og de synes det er veldig gøy å lære meg ting. I dag satt vi og tegnet i sanden, for så å lære det gassiske ordet. Det var veldig morsomt, det er jo ikke alltid like lett å se hva barn tegner:) En av de ansatte snakker litt engelsk, det hjelper veldig. Da kan jeg spørre henne når jeg sitter helt fast.
I dag var Sindre også med, til stor glede for barna. Han hadde med gitaren som alltid. Vi lærte de barnasangen; "Gud er god, han lever, åååå... osv." Den slo godt ann, spesellt bevegelsen der du vrikker på rumpa.

De barna som bor her kan ikke bo hos foreldrene av forskjellige grunner. De fleste har bare ikke råd til å ha ungene hjemme, da må de sendes bort. Barna setter stor pris på besøk, det gikk ikke lenge før det ble kranglig om hvem som skulle sitte på fanget mitt. Det er så lett å være med barn, selv om jeg såvidt snakker gassisk kan vi leke sammen i flere timer. Det går i kroppsspråk, masse latter og store smil. Er kjempeglad for å få lov til å komme på besøk så ofte.

En dag i hjemmeskoleuken

En dag i hjemmeskolen (forrige uke), fikk jeg være med på noe gøy. Det bor noen nordmenn her i Antsirabé som er anstatt av kommunen. De er med i et samarbeidprosjekt mellom Stavanger og Antsirabé. Noe av arbeidet går med på å jobbe i en av bydelene, Amboimena. Der driver de blant annet med barne og ungdomsarbeid. Forrige uke fikk Antsirabé besøk av en delegasjon fra Stavanger kommune, da var det klart for show. Ungdommene har laget en utrolig kul hip hop sang og er dyktige breakere. Refrenget er sånn; "Walking on the streets of Stavanger".

Vi reiste ut til hotellet hvor showet skulle være ganske tidlig på dagen. Der fikk ungdommene og barna bruke bassenget og området rundt. Mange av ungene som var der hadde aldri badet i basseng før. De storkoste seg virkelig. De badet om og om igjen, det var et morsomt syn. Etterpå fikk alle spise seg mette før det var tid for showet. De minste barna var også med og sang mens de sto ved scenekanten og danset, de var veldig flinke. Jeg tror nok at de smeltet mangt et hjerte den kvleden:) Etter at ungdommene var ferdig fikk vi gå hjem, mens for de inviteret varte programmet mye lengre. Mange var trøtte, deriblant jeg, da vi stappet alle sammen (ca.25stk) inn i en taxibrousse. Vi ble kjørt hjem og jeg kan si deg jeg sovnet fort den kvelden:)

Jeg hadde en veldig fin dag og har nå tenkt å være med som frivillig i arbeidet, ihvertfall så mye som jeg har tid til.

Liten dødperiode

Nå må jeg bare innrømme overfor meg selv at jeg ikke har lagt ute noe på litt over en uke, ja, jeg skammer meg:) Tiden går så fort, og når været er bra klarer jeg ikke å sitte inne. Det er veldig bra nå også, men litt må jeg ofre. Det er deilig og varmt for tiden, det er bare å misunne meg nordboere, det er det grunn til, hehe. Skal bare si at jeg har tenkt å ta meg sammen, det er nye artikkler på vei.

Søndagstur

På søndag var jeg og min venninne på en liten søndagstur. Da gikk vi til Østparken som det heter. Der ble dette bildet tatt, morsomt turistbilde, Karianne foran to gassiske kuer, hehe:)

Karianne kom til Madagaskar for tre uker siden. Hun jobber som engelsklærer på en fattigskole i byen og skal bo her i et halvt år. Er veldig glad for at hun kar kommet, gøy med flere ungdommer å henge med.

På vei til Østparken gikk vi av hovedveien og inn på en litt trangere grusvei. Mens vi gikk bortover kom det en stor lastebil bak oss, den bråkte skikkelig. Det var trangt og vi kom oss ikke av veien. Vi stoppet opp og da stoppet bilen også, Plutselig ropte Karianne: "Kristiiin! De har geværer!" Jeg snudde meg og da så jeg at på lasteplanet satt det kjempemange soldater. De stoppet fordi vi stoppet. De sendte oss noen slengkyss før de kjørte videre, hehe:) Vi ble helt satt ut, rødmet og begynte å le som bare det. Det var en ganske morsom opplevelse. Ikke lenge etterpå tok vi dette perfekte turist bildet.

Hadde bare lyst til å dele det med dere, snakkes!

En liten hilsen!

Vil bare hilse til mine to herlige tanteunger, Benedikte og Adrian. Jeg er kjempeglad i dere og savner dere masse! Det er trist å være så langt borte fra dere, tenker veldig mye på dere:) Rammen med bildene som jeg fikk til bursdagen står fremme i stuen, ser på dem hver dag. Stooooor klem fra meg!

Kirken vår

Her ser dere et bilde fra katerdalen vi går i her i Antsirabe. Jeg må innrømme at jeg bare har vært der et par ganger. Gudstjenesten kan fint vare i tre timer, og når du ikke skjønner noe av det som blir sagt kan det bli litt i lengste laget.

Det er virkelig en opplevelse å gå på gudstjeneste her. Kirken er stappfull og folk synger så utrolig høyt. Det kan absolutt ikke sammenlignes med en vanlig kirke hjemme. Utenfor kirken er det folk som selger godteri og andre forfriskninger, ganske morsomt. Det er også vanlig at folk tar seg små pauser i gudstjenesten, da henger de på utsiden og snakker. Men, når det er preken lukkes dørene. Ellers er selve gudtstjenesten ganske lik som i Norge.

Dette bildet tok jeg på søndag, da var det konsert. Bildet ble tatt ett kvarter etter at konserten skulle ha startet, hverken koret eller publikum var kommet:) Synes bare det var et fint bilde og følte for å vise dere.

Ekstramor

Her ser dere min kjære Malgére, hun er den som vasker, rydder, handler, koker og baker alt jeg vil ha. Damen er en super kokke og en solstråle i hverdgen. Hun har nå blitt vant til mine manglende gassisk kunnskaper og ler hver gang jeg må gi opp, noe som skjer svært ofte. Hun tusler rundt i leiligheten, alltid like blid og alltid syngende. I tillegg snakker hun hele tiden, på gassisk.. Jeg begynner å bli ganske flink til å nikke og si ja på de rette stedene, ikke minst le. Vi ler hele tiden, det er fint, latter og kroppsspråk kan alle forstå.

Men, mamma og pappaen min ta det med ro, ingen kan erstatte dere!

Litt oppdateringer

Jeg har nå vært her i seks uker. I løpet av en tiden har jeg blitt kjent med en del ungdommer og føler meg hjemme her. De som bor her på tunet av utrolig koselige og morsomme folk. Er utrolig glad for at jeg har fått denne muligheten.

Kommer ikke til å skrive om alt det som har skjedd til nå, lurer dere på det så sjekk bloggen til Sindre:)

Denne uka er det hjemmeskole, det vil si at de elevene som ikke bor i Antsirabe får undervisning hjemme av lærere fra skolen. Jeg og Sindre er så heldige at vi får være med annehver gang, denne gangen er det han som får reise. Han får komme til kysten, til en perle ved navn Tulear. Selvfølgelig er jeg en smule misunnelig, men neste gang er det min tur. Det er fire elever igjen her på skolen. Jeg har ansvaret for noen morgensamlinger, lesing for de minste og gym/leketimer. Stortrives!

Siden en av de andre gassisk elevene også er borte, er jeg så heldig å få ekstra timer. Det trengs! Repeterer mye av det jeg egentlig skal kunne men ikke kan, det er en del.. Har veldig lyst til å lære meg språket ordentlig, men det er en utfordring. De fleste ungdommene jeg henger med snakker litt engelsk, da er det vanskelig å ikke benytte seg av det. Men, jeg håper at jeg fremover tør å bruke mer av gassisken og får flere muligheter til å bruke den.

Endelig liv på bloggen!

Så har jeg endelig fått i gang bloggen min, bekalger men på Madagaskar tar ting tid:) Skal fra nå av prøve å legge inn litt sånn forskjellig ganske ofte. Det litt tiltak for meg å gjøre dette, er rett og slett ikke særlig teknisk av meg. Skal gjøre en liten innsats, vil heller holde denne siden i gang enn å skrive maaaaaange felesmailer.

Er det noe dere lurer på så blir jeg veldig glad for mail! Adressen er : kristinstaalesen@hotmail.com
Snakkes snart!