Tilbake på solskinnsøya:)

Endelig har jeg gassisk jord under barføtte ben igjen, herlig! Landet tidlig i går morges, var utrolig trøtt så jeg sov noen timer på misjonsstasjonen på Isoraka. Min kollega Sindre og hans kjære Elin kom også til Tana den dagen etter ferie på Nosy Be, sammen tok vi taxi brousse med gassisk musikk strømmende ut av høytalerene. Idet jeg skrur opp mp3 spilleren for å overdøve de uendelige kjærlighetsballadene gikk det ihvertfall opp for meg at jeg er tilbake. Det tok litt over tre timer før jeg igjen kunne rusle inn i leiligheten min. Det var ikke lenge jeg var på bena, var utslitt og la meg vel rundt halv åtte, hehe. Rett før jeg fallt i dyp søvn banket det på døra. Da var det en jentegjeng fra koret som kom får å hilse på, koselig det men jeg var ikke akkurat helt til stede. Uansett, etter å ha snakket litt med de, kunne jeg endelig la søvnen ta overhånd, deilig:)
Dagen i dag har gått med til soving, åpning av advenstkalender og hilse på de som er på tunet. Det er så utrolig deilig å være tilbake, men jeg kjenner på kroppen at det ikke blir så sent i dag heller.
Minner alle om at jeg er veldig glad i å få mail!

Gi en hilsen!

Nå går Norgesoppholdet mitt mot slutten, stressnivået når stadig nye høyder. Men, var ikke det jeg skulle si. Det jeg skulle si at det er mulig å legge inn små hilsener når du besøker sida mi. Etter hver artikkel står det "comments". Du kan trykke der og skrive noen linjer, enkelt og til stoooor glede for meg:) Fortsatt GOD JUL!!

Lille Julaften!

 
Så har vi vaska golvet, bært opp ved, baka kaker og spist kaker, pussa sølv, hogga tre og pynta tre, handla gaver og pakka gaver +++ NÅ kan jula komme! I går gikk jeg og pappa ut i skogen og hogga tre, her ser dere resultatet. Synes det ble ganske så fint jeg:) Jippi, det er jul! 

Mine små nisser

 

Noe av de beste konsekvensene av min hjemreise er å få se mine kjære tantebarn igjen. De var de første til å kaste seg over meg da jeg kom til Norge, det øyeblikket glemmer jeg aldri:) I helga besøkte jeg dem og på lørdagen var det på med varmedress, lue, votter og ut på tur. Jeg fikk omvisning på skolen deres og vi løp rundt på rorestranden. Det var en kjempefin helg, kommer til å savne dem kjempemasse når jeg reiser fra dem igjen. 

Til minne om kjære Grete

I dag er det 18 desember, jeg sitter i stua hjemme i Lyngdal. Jeg har så vidt begynt å kjenne på julestresset ettersom få julegaver er under kontroll. Vi har ikke fått snø enda, men siden gradestokken endelig er under null, er det lov å håpe på hvite jorder og ekstra julestemning.

Grunnen til at jeg er hjemme er fordi min kjære, kjære ekstramor Grete Marie Løland døde den 11 desember. Hun er mor til min gode venninne og lekekamerat gjnnom 15 år. Grete var en dame som ikke krevde noe av noen, hun var alles venninne og full av humor helt til siste stund. Hun var en person du fort ble glad i og hun hadde mye omsorg å øse ut over hennes mange kjære. I hjemmet hennes var alle velkomne til alle tider og hun disket alltid opp med ett eller annet. Savnet etter henne vil blir stort.

Jeg har alltid vært mye hos familien Løland, både sommer og vinter, de bor ca seks hus nedenfor meg. Der har jeg alltid fått være en av familien og gått ut og inn like mye som i mitt eget hus. Hver gang jeg kranglet med storesøsknene mine, sprang jeg rett ned til min beste venninne og hennes familie.

Grete fikk diagnosen lungekreft i vår, allerede nå er hun død. Det har gått fort, så alt for fort. Da jeg reiste til Madagaskar hadde jeg ikke tenkt over at hun ville gå bort før jeg var ferdig med mitt år. Den siste tiden fikk jeg høre at hun stadig ble verre og jeg begynte å tenke litt over å reise hjem, men jeg skjøv det fort ut av tankene. Det var helt feil å tenke at hun ville dø. Men, første desember fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg komme hjem. Alt ble ordnet i full fart ved stor hjelp av NMS, og 4 desmeber landet på Kjevik i Kristiansand.

Allerede dagen etterpå fikk jeg se Grete igjen, det var godt og hun ble veldig glad for å se meg. Hun kom aldri over at jeg hadde reist fra Afrika for å se henne igjen. Jeg fikk se henne et par ganger til, før vi 11 desember fikk beskjed om at nå hadde hun forlatt oss. Hennes fantastiske ektemann, Gjerding, forlot aldri siden hennes den siste tiden. Det er trist at hun er borte, men nå har hun ikke smerter lengre, det er det som er viktig.

Begravelsen fant sted 16 desember, det ble en fin avslutning hvor jeg fikk være blant hennes nærmeste familie og bære henne til hennes siste hvilested. Det blir en rar jul hvor savnet etter en fantastisk farmor, kone og ikke minst mamma vil bli stort.

Bildet viser en figur jeg gav til Grete da jeg kom til Norge, hun fant mye trøst i den.

Noreg mitt Noreg!

 
Må med en gang innrømme at dette er ikke i Lyngdal, her er det vått og surt, ikke tegn til snø. Men, vi har julegate, julelys og masse julepynt! 

Endelig "hjemme"!

Etter tre uker rundt omkring har jeg nå returnert til Antsirabe, utrolig deilig. Det var herlig å sove i sin egen seng igjen. Men, ukene jeg har lagt bak meg nå har vært helt fantastiske!! Jeg har sett og opplevd så mye jeg aldri vil glemme.
Jeg kommer ikke til å skrive så mye om leirskolen og ferien til Ile Saint Marie, det kan dere lese om på Sindres side (tror linken til høyre funker). Skal legge ut litt bilder og tekst fra hjemmeskoleuken som var nå, som ikke ble til Tulear. Jeg fikk reise til Morondava i plassen for Tulear. Der var jeg på besøk hos familien Bjørkås som jobber på jordbruksskolen "Tsarafototra", skal si litt mer om det senere.

Ellers har jeg kjørt sykt mye bil i løpet av den siste tiden. Det tar ti timer fra Tana til Mahajanga, dit kjørte vi med misjonærbilene, null problem. Jeg vil si at turen fra Tana til Toamasina og videre mot Saint Marie var mer slitsom ettersom vi kjørte taxibrousse. Men, vi var en glad liten gjeng, så det gikk så greit atte. Etter turen til Saint Marie dro jeg videre til Morondava, en ti timers biltur, herlig! Men, alt har gått bra, ingen uhell og jeg har ikke vært bilsyk èn gang!

Som du ser kan man ta fine bilder fra bilen også, har jo fått god tid til å øve på å ta bilder i fart nå da:)

Ranomafana

Rett nedenfor skolen vår ligger det et vann, det heter "Ranomafana". "Rano" betyr vann, mens "mafana" betyr varmt. Navnet kommer av de vame kildene som er det. Det er litt sånn kurbader og lignende her, men jeg tror ikke det er er noe vi vazahaer ønsker å dyppe åres legemer i.
Ihvertfall, rundt vannet er det en grusvei. Det er den faste gåturen mange her på tunet tar en gang iblant. Her om dagen gikk jeg og Annelise fra fredskorpset samme ruten, vi ble så oppgitt over all søpla! Annelise er med i et samarbeid mellom Stavanger kommune og Antsirabe, hun skl være her i 1 1/2 år. Hun er miljø og kjemi ingeniør. En av oppgavene hennes her skal være å prøve å rydde opp i dette vannet. De skal begynne å ta prøver om et par uker, da kommer det flere fra Norge for å hjelpe til.
Det at vannet er veldig skittent hindrer ikke folk i å bruke det. Her fisker de, vasker klær, plukker planter, vasker seg selv og det mens kuene tulser rundt over alt. Mange har ikke noe annet valg enn å bruke dette vannet, de har ikke noe alternativ. Det er rart å se når en kommer fra et land der man er vant til å tappe ubegrensede mengder rent vann gjennom springen. Vi er heller ikke vant til å stå dag ut og dag inn å skure klær i samme vannet som dyrene gjør fra seg. Da vi gikk rundt der så vo goså mange avløp som førte rett ut i vannet. Den ene bekken var helt svart av noe som lignet olje. Her ser dere noen som holder på med den daglige klesvaksen. Da er både stor og små i full gang.

En ser mye trist når man går rundt i byen. Mange fattige og skitne mennesker som med bedende blikk spør etter mat eller pemger. Det er ikke bare lett å bo i et fattig land, jeg føler ofte på hvor urettferdig mye er. Hvorfor var jeg så heldig å bli født i Norge, ha en god familie og samtidig få nesten alt jeg ønsker meg. Det er noen dager en kjenner at en ikke orker å gå utenfor porten, men til slutt må man alltid ut igjen og møte alt. Det nytter ikke å stenge seg inne. Heldigvis er det ikke søpla og fattigdommen som danner hovedinntrykket. Det er gleden og gjestfriheten folket viser tross all motgang og ikke minst den slående vakre naturen som er her.

Planene fremover

Selv om en skulle tro det var umulig, vil det bli færre oppdateringer på bloggen fremover. Grunnen er FERIE! Vel, det er ihvertfall snart ferie. Til helgen (lørdag 15 oktober), reiser vi på leirskole. Vi er ca 15 barn og nesten like mange voksne som skal legge ut på den lange ferden mot Mahajanga. Der skal vi være en uke og gjøre mye forskjellig. Det bor en norsk misjonærfamilie der, datteren deres går i 2kl her på DNS. Hva de forskjellige aktiviteten er vet jeg ikke. Det fordi jeg er hverken elev, forelder eller lærer, derfor er vi ettåringer de som får sist beskjed om ting. Men, jeg er lykkelig uvitende og venter spent på det som liger foran. Som sørlandsjente må jeg innrømme at jeg savner havet svært her jeg bor midt i landet. Savner å sitte ved sjøen og høre bølgene rulle frem og tilbake. Ikke minst savner jeg lukten!

Etter leirskolen blir det høstferie. Da er planen for Sindre, Karianne og meg Isle Saint Marie eller Skjørøverøya som den kalles. En vakker øy på østkysten av denne eksotiske perlen vi bor på. Der skal vi leve i sus og dus på jakt etter en etterlengetet brunfarge. Vi har store forventninger til ferien vår, selv om vi ikke har planlagt noe egentlig:) Jaja, det går så bra så..

Hvorfor slutte etter to uker med med saltvann i nesa, ikke no grunn til det. Heldige meg skal på hjemmeskole uken etter ferien. At det blir tre dager med bilkjøring i strekk er ingen hindring. Jeg skal til TULEAR! Gleder meg til det også. Egentlig blir dette bare en liten skryteartikkel, men jeg unner meg det.


La meg forklare kartet. Den røde streken viser de to første dagene. Da reiser vi første til Tana hvor vi overnatter. Dagen ettrpå reiser vi 12-13 timer, før vi er fremme i Mahajanga. Så er det den lysegrønne fargen. Den viser vår vei til Isle Saint Marie hvor vi skal tilbringe høstferien. Den turkise streken viser turen tilbake til Antsirabè. Dagen etter reiser jeg antageligvis til Tulear. Jepp, så sånn blir mitt liv fremover. Håper alt går bra og at alt går etter planen.


Hovedbudskapet i teksten er at dere ikke kommer til å høre så mye fra meg fremover, håper dere overlever. Hvis jeg finner en data med internett på min vei kan det jo hende det dukker opp noe, men jeg ville ikke satset livet på det.

Ok, snakkes!

Dagene flyr

I dag er det 6 oktober, for nøyaktig to måneder siden satte jeg meg på flyet til denne perlen kalt Madagaskar. Med tårer i øyenkroken sa jeg adjø til mine kjære på Kjevik flyplass på jakt etter et "anderledes år".
Det har nå gått en stund og jeg kan lett si at det er anderledes. Sammelignet med en trang hybel i Oslo, eksamener og kjedelig studentmat er det virkelig anderledes. Har saget det mange ganger, men jeg sier det igjen: Jeg er så ufattelig glad for at jeg for lov til å være her! Det er i lykkerus jeg kan si at jeg har 8 1/2 måned igjen her:)

Allerede dagen etter vi ankom DNS satte vi i gang med gassisk undervisning. Det betyr at jeg burde være ganske flink, tja... Er jo ikke det da, men kan de fleste høflighetsfrasene godt nok til at de svarer som om jeg skulle bodd her i evigheter. Noe jeg setter stor pris på angående språket, er hvor glade gasserene blir for at vi ønsker å lære. De oppfordrer oss til å prate og hjelper oss villig når vi står fast, noe som skjer ofte. Det er ikke så flaut å prøve, det gjør ting mye enklere.

Denne uka hat gått som de fleste uker, fort! Det er allerede torsdag ettermiddag, uken er nesten over. Jeg har hatt mine vanlige internatvakter, noe jeg synes er veldig koselig. Liker å stå opp før "barna mine" for å lage frokost og få dem avsted på skolen. Ellers fyller jeg uka med tennistimer og gassisktimer. Gassisken har dere hørt om og tennisen er det ikke så mye å si om, jeg har et stort forbedringspotesiale... På fredag og lørdag skal vi ha tennisturnering, jeg regner med å stå for en del av underholdningen.
Ellers har det jo også som vanlig vært kor. Det er jo alltid gøy. Blir mye sang, fnising og sosialt, og ikke mist test av gassisken. Koret starter klokka seks, klokka åtte må alle være ute av porten. Det er bra med koret, her får vi møte en del kristne ungdommer som vi kan henge med. Før koret er det fotball for gassere og nordmenn, har hørt at det ikke er pinglespill akkurat.Som dere ser koser jeg meg på kor, hehe:)


Vel ,det var litt oppdateringer. Skal legge inn litt etter tennisturneringen.

Gåtur til Vohitra

I dag (lørdag) hadde Karianne og jeg store planer om en lang sykkeltur, den ble det ikke noe av.. Da vi våknet fant vi ganske fort ut at vi rett og slett ikke gadd. Vi var dødstrøtte og siden begge er ganske slappe av natur droppet vi det. I stedet tok vi en ganske lang gåtur opp til en topp som man ser ifra tunet. Sindre har allerede besteget den to ganger, så det var på tide at vi også kom oss opp dit. Omringet av mørke skyer og mangel på kondis startet vi vår ekspedisjon. Det er gøy å gå gatelangs rundt i Antsirabè, alltid mye å se på. På den negative siden, alltid mange som ser på DEG også:) Det var minst fem unger som begynte å hyle av redsel idet vi passerte dem, synes ikke vi ser så skumle ut jeg.. Mange unger er her er redde for vazahaene (europeerene som det betyr). Ihvertfall kom aldri regnet vi fryktet og det tok ikke så lang tid før vi nådde toppen heller. Det var en kjempefin tur, hadde det veldig gøy. Det bor visst noen der på toppen, men de fant vi ikke.

Morsomt bilde, hehe, jungel bildet som vi velger å kalle det:)

volleyball i regnet

Hver lørdag pleier vi å spille volleyball sammen med en del gassiske ungdommer. For meg og andre er det et av høydepunktene i uka. Denne uka ble det ikke volleyball på lørdag pga en konsert, derfor tok vi det på fredagen. Vi var vel en ni stykker som spilte, litt få siden det ikke var på den vanlige dagen. Etter en times tid så vi at noen stooooore mørke skyer kom mot DNS. Det varte ikke lenge før det høljet ned store tunge dråper. Vikinger som vi er fikk vi alle til å fortsette å spille, det ble kjempegøy! Volleyballen ble klissvåt og full av sand, ikke deilig å ta imot harde baller akkurat:) Vi spilte i sikkert en time mens det pøste ned, ble iskald etter hvert. Siden jeg og Karianne var de som absolutt ville spille i regnet kunne ikke vi gi oss først, uansett hvor kalde vi var. Bildet over ble tatt etter kampen, rett før vi tok oss en deilig varm dusj, herlig.

Barnehjemmet

I dag (fredag), var jeg tilbake på barnehjemmet Akanisoa. Tar ihvertfall én tur hver uke for å leke med barna og bare være tilstede. De som jobber der er utrolig koselige og jeg følte meg velkommen fra første gang. I dag lekte vi Haien kommer, eller Krokodillen kommer, som vi har døpt den til. Vi lekte også en gassisk sanglek.
Jeg lærer også en del gassisk av å være der, barn snakker på en lett måte og de synes det er veldig gøy å lære meg ting. I dag satt vi og tegnet i sanden, for så å lære det gassiske ordet. Det var veldig morsomt, det er jo ikke alltid like lett å se hva barn tegner:) En av de ansatte snakker litt engelsk, det hjelper veldig. Da kan jeg spørre henne når jeg sitter helt fast.
I dag var Sindre også med, til stor glede for barna. Han hadde med gitaren som alltid. Vi lærte de barnasangen; "Gud er god, han lever, åååå... osv." Den slo godt ann, spesellt bevegelsen der du vrikker på rumpa.

De barna som bor her kan ikke bo hos foreldrene av forskjellige grunner. De fleste har bare ikke råd til å ha ungene hjemme, da må de sendes bort. Barna setter stor pris på besøk, det gikk ikke lenge før det ble kranglig om hvem som skulle sitte på fanget mitt. Det er så lett å være med barn, selv om jeg såvidt snakker gassisk kan vi leke sammen i flere timer. Det går i kroppsspråk, masse latter og store smil. Er kjempeglad for å få lov til å komme på besøk så ofte.

En dag i hjemmeskoleuken

En dag i hjemmeskolen (forrige uke), fikk jeg være med på noe gøy. Det bor noen nordmenn her i Antsirabé som er anstatt av kommunen. De er med i et samarbeidprosjekt mellom Stavanger og Antsirabé. Noe av arbeidet går med på å jobbe i en av bydelene, Amboimena. Der driver de blant annet med barne og ungdomsarbeid. Forrige uke fikk Antsirabé besøk av en delegasjon fra Stavanger kommune, da var det klart for show. Ungdommene har laget en utrolig kul hip hop sang og er dyktige breakere. Refrenget er sånn; "Walking on the streets of Stavanger".

Vi reiste ut til hotellet hvor showet skulle være ganske tidlig på dagen. Der fikk ungdommene og barna bruke bassenget og området rundt. Mange av ungene som var der hadde aldri badet i basseng før. De storkoste seg virkelig. De badet om og om igjen, det var et morsomt syn. Etterpå fikk alle spise seg mette før det var tid for showet. De minste barna var også med og sang mens de sto ved scenekanten og danset, de var veldig flinke. Jeg tror nok at de smeltet mangt et hjerte den kvleden:) Etter at ungdommene var ferdig fikk vi gå hjem, mens for de inviteret varte programmet mye lengre. Mange var trøtte, deriblant jeg, da vi stappet alle sammen (ca.25stk) inn i en taxibrousse. Vi ble kjørt hjem og jeg kan si deg jeg sovnet fort den kvelden:)

Jeg hadde en veldig fin dag og har nå tenkt å være med som frivillig i arbeidet, ihvertfall så mye som jeg har tid til.

Liten dødperiode

Nå må jeg bare innrømme overfor meg selv at jeg ikke har lagt ute noe på litt over en uke, ja, jeg skammer meg:) Tiden går så fort, og når været er bra klarer jeg ikke å sitte inne. Det er veldig bra nå også, men litt må jeg ofre. Det er deilig og varmt for tiden, det er bare å misunne meg nordboere, det er det grunn til, hehe. Skal bare si at jeg har tenkt å ta meg sammen, det er nye artikkler på vei.

Søndagstur

På søndag var jeg og min venninne på en liten søndagstur. Da gikk vi til Østparken som det heter. Der ble dette bildet tatt, morsomt turistbilde, Karianne foran to gassiske kuer, hehe:)

Karianne kom til Madagaskar for tre uker siden. Hun jobber som engelsklærer på en fattigskole i byen og skal bo her i et halvt år. Er veldig glad for at hun kar kommet, gøy med flere ungdommer å henge med.

På vei til Østparken gikk vi av hovedveien og inn på en litt trangere grusvei. Mens vi gikk bortover kom det en stor lastebil bak oss, den bråkte skikkelig. Det var trangt og vi kom oss ikke av veien. Vi stoppet opp og da stoppet bilen også, Plutselig ropte Karianne: "Kristiiin! De har geværer!" Jeg snudde meg og da så jeg at på lasteplanet satt det kjempemange soldater. De stoppet fordi vi stoppet. De sendte oss noen slengkyss før de kjørte videre, hehe:) Vi ble helt satt ut, rødmet og begynte å le som bare det. Det var en ganske morsom opplevelse. Ikke lenge etterpå tok vi dette perfekte turist bildet.

Hadde bare lyst til å dele det med dere, snakkes!

En liten hilsen!

Vil bare hilse til mine to herlige tanteunger, Benedikte og Adrian. Jeg er kjempeglad i dere og savner dere masse! Det er trist å være så langt borte fra dere, tenker veldig mye på dere:) Rammen med bildene som jeg fikk til bursdagen står fremme i stuen, ser på dem hver dag. Stooooor klem fra meg!

Kirken vår

Her ser dere et bilde fra katerdalen vi går i her i Antsirabe. Jeg må innrømme at jeg bare har vært der et par ganger. Gudstjenesten kan fint vare i tre timer, og når du ikke skjønner noe av det som blir sagt kan det bli litt i lengste laget.

Det er virkelig en opplevelse å gå på gudstjeneste her. Kirken er stappfull og folk synger så utrolig høyt. Det kan absolutt ikke sammenlignes med en vanlig kirke hjemme. Utenfor kirken er det folk som selger godteri og andre forfriskninger, ganske morsomt. Det er også vanlig at folk tar seg små pauser i gudstjenesten, da henger de på utsiden og snakker. Men, når det er preken lukkes dørene. Ellers er selve gudtstjenesten ganske lik som i Norge.

Dette bildet tok jeg på søndag, da var det konsert. Bildet ble tatt ett kvarter etter at konserten skulle ha startet, hverken koret eller publikum var kommet:) Synes bare det var et fint bilde og følte for å vise dere.

Ekstramor

Her ser dere min kjære Malgére, hun er den som vasker, rydder, handler, koker og baker alt jeg vil ha. Damen er en super kokke og en solstråle i hverdgen. Hun har nå blitt vant til mine manglende gassisk kunnskaper og ler hver gang jeg må gi opp, noe som skjer svært ofte. Hun tusler rundt i leiligheten, alltid like blid og alltid syngende. I tillegg snakker hun hele tiden, på gassisk.. Jeg begynner å bli ganske flink til å nikke og si ja på de rette stedene, ikke minst le. Vi ler hele tiden, det er fint, latter og kroppsspråk kan alle forstå.

Men, mamma og pappaen min ta det med ro, ingen kan erstatte dere!

Litt oppdateringer

Jeg har nå vært her i seks uker. I løpet av en tiden har jeg blitt kjent med en del ungdommer og føler meg hjemme her. De som bor her på tunet av utrolig koselige og morsomme folk. Er utrolig glad for at jeg har fått denne muligheten.

Kommer ikke til å skrive om alt det som har skjedd til nå, lurer dere på det så sjekk bloggen til Sindre:)

Denne uka er det hjemmeskole, det vil si at de elevene som ikke bor i Antsirabe får undervisning hjemme av lærere fra skolen. Jeg og Sindre er så heldige at vi får være med annehver gang, denne gangen er det han som får reise. Han får komme til kysten, til en perle ved navn Tulear. Selvfølgelig er jeg en smule misunnelig, men neste gang er det min tur. Det er fire elever igjen her på skolen. Jeg har ansvaret for noen morgensamlinger, lesing for de minste og gym/leketimer. Stortrives!

Siden en av de andre gassisk elevene også er borte, er jeg så heldig å få ekstra timer. Det trengs! Repeterer mye av det jeg egentlig skal kunne men ikke kan, det er en del.. Har veldig lyst til å lære meg språket ordentlig, men det er en utfordring. De fleste ungdommene jeg henger med snakker litt engelsk, da er det vanskelig å ikke benytte seg av det. Men, jeg håper at jeg fremover tør å bruke mer av gassisken og får flere muligheter til å bruke den.

Endelig liv på bloggen!

Så har jeg endelig fått i gang bloggen min, bekalger men på Madagaskar tar ting tid:) Skal fra nå av prøve å legge inn litt sånn forskjellig ganske ofte. Det litt tiltak for meg å gjøre dette, er rett og slett ikke særlig teknisk av meg. Skal gjøre en liten innsats, vil heller holde denne siden i gang enn å skrive maaaaaange felesmailer.

Er det noe dere lurer på så blir jeg veldig glad for mail! Adressen er : kristinstaalesen@hotmail.com
Snakkes snart!

sindre og meg

Team Madagascar!!

Her har du altså meg og Sindre Worren som jeg skal reise til Madagaskar med. Kommer til å bli supert! Han kommer fra Stavanger, vi blir nok et bra team!

Reiser snart!!

Nå flyr dagene avsted. Om fire dager sitter jeg på flyet på vei ut i den store verden. Det vil ta ti og en halv måned til jeg igjen kan kysse norsk jord, ikke at det er noe jeg pleier å gjøre...

Dette er nok ikke den kuleste "artikkelen" som kommer til å bli lagt ut, men det er en start. Tenkte bare jeg skulle vise verden noen av de personene jeg kommer til å savne noe helt forfedelig! Øverst til venstre har du min utrlolig kule nevø Adrian, til høyre har du min herlig niese Benedikte. Nederst til venstre har du min "forhåpentligvis-snart-svigerinne", Anne Mette. Hvis du enda ikke har skjønt det så dama nede i høyre hjørne MEG!! Joda, sånn ser jeg ut:)

Kommer til å savne dere noe veldig!!!!