Ranomafana

Rett nedenfor skolen vår ligger det et vann, det heter "Ranomafana". "Rano" betyr vann, mens "mafana" betyr varmt. Navnet kommer av de vame kildene som er det. Det er litt sånn kurbader og lignende her, men jeg tror ikke det er er noe vi vazahaer ønsker å dyppe åres legemer i.
Ihvertfall, rundt vannet er det en grusvei. Det er den faste gåturen mange her på tunet tar en gang iblant. Her om dagen gikk jeg og Annelise fra fredskorpset samme ruten, vi ble så oppgitt over all søpla! Annelise er med i et samarbeid mellom Stavanger kommune og Antsirabe, hun skl være her i 1 1/2 år. Hun er miljø og kjemi ingeniør. En av oppgavene hennes her skal være å prøve å rydde opp i dette vannet. De skal begynne å ta prøver om et par uker, da kommer det flere fra Norge for å hjelpe til.
Det at vannet er veldig skittent hindrer ikke folk i å bruke det. Her fisker de, vasker klær, plukker planter, vasker seg selv og det mens kuene tulser rundt over alt. Mange har ikke noe annet valg enn å bruke dette vannet, de har ikke noe alternativ. Det er rart å se når en kommer fra et land der man er vant til å tappe ubegrensede mengder rent vann gjennom springen. Vi er heller ikke vant til å stå dag ut og dag inn å skure klær i samme vannet som dyrene gjør fra seg. Da vi gikk rundt der så vo goså mange avløp som førte rett ut i vannet. Den ene bekken var helt svart av noe som lignet olje. Her ser dere noen som holder på med den daglige klesvaksen. Da er både stor og små i full gang.

En ser mye trist når man går rundt i byen. Mange fattige og skitne mennesker som med bedende blikk spør etter mat eller pemger. Det er ikke bare lett å bo i et fattig land, jeg føler ofte på hvor urettferdig mye er. Hvorfor var jeg så heldig å bli født i Norge, ha en god familie og samtidig få nesten alt jeg ønsker meg. Det er noen dager en kjenner at en ikke orker å gå utenfor porten, men til slutt må man alltid ut igjen og møte alt. Det nytter ikke å stenge seg inne. Heldigvis er det ikke søpla og fattigdommen som danner hovedinntrykket. Det er gleden og gjestfriheten folket viser tross all motgang og ikke minst den slående vakre naturen som er her.

Planene fremover

Selv om en skulle tro det var umulig, vil det bli færre oppdateringer på bloggen fremover. Grunnen er FERIE! Vel, det er ihvertfall snart ferie. Til helgen (lørdag 15 oktober), reiser vi på leirskole. Vi er ca 15 barn og nesten like mange voksne som skal legge ut på den lange ferden mot Mahajanga. Der skal vi være en uke og gjøre mye forskjellig. Det bor en norsk misjonærfamilie der, datteren deres går i 2kl her på DNS. Hva de forskjellige aktiviteten er vet jeg ikke. Det fordi jeg er hverken elev, forelder eller lærer, derfor er vi ettåringer de som får sist beskjed om ting. Men, jeg er lykkelig uvitende og venter spent på det som liger foran. Som sørlandsjente må jeg innrømme at jeg savner havet svært her jeg bor midt i landet. Savner å sitte ved sjøen og høre bølgene rulle frem og tilbake. Ikke minst savner jeg lukten!

Etter leirskolen blir det høstferie. Da er planen for Sindre, Karianne og meg Isle Saint Marie eller Skjørøverøya som den kalles. En vakker øy på østkysten av denne eksotiske perlen vi bor på. Der skal vi leve i sus og dus på jakt etter en etterlengetet brunfarge. Vi har store forventninger til ferien vår, selv om vi ikke har planlagt noe egentlig:) Jaja, det går så bra så..

Hvorfor slutte etter to uker med med saltvann i nesa, ikke no grunn til det. Heldige meg skal på hjemmeskole uken etter ferien. At det blir tre dager med bilkjøring i strekk er ingen hindring. Jeg skal til TULEAR! Gleder meg til det også. Egentlig blir dette bare en liten skryteartikkel, men jeg unner meg det.


La meg forklare kartet. Den røde streken viser de to første dagene. Da reiser vi første til Tana hvor vi overnatter. Dagen ettrpå reiser vi 12-13 timer, før vi er fremme i Mahajanga. Så er det den lysegrønne fargen. Den viser vår vei til Isle Saint Marie hvor vi skal tilbringe høstferien. Den turkise streken viser turen tilbake til Antsirabè. Dagen etter reiser jeg antageligvis til Tulear. Jepp, så sånn blir mitt liv fremover. Håper alt går bra og at alt går etter planen.


Hovedbudskapet i teksten er at dere ikke kommer til å høre så mye fra meg fremover, håper dere overlever. Hvis jeg finner en data med internett på min vei kan det jo hende det dukker opp noe, men jeg ville ikke satset livet på det.

Ok, snakkes!

Dagene flyr

I dag er det 6 oktober, for nøyaktig to måneder siden satte jeg meg på flyet til denne perlen kalt Madagaskar. Med tårer i øyenkroken sa jeg adjø til mine kjære på Kjevik flyplass på jakt etter et "anderledes år".
Det har nå gått en stund og jeg kan lett si at det er anderledes. Sammelignet med en trang hybel i Oslo, eksamener og kjedelig studentmat er det virkelig anderledes. Har saget det mange ganger, men jeg sier det igjen: Jeg er så ufattelig glad for at jeg for lov til å være her! Det er i lykkerus jeg kan si at jeg har 8 1/2 måned igjen her:)

Allerede dagen etter vi ankom DNS satte vi i gang med gassisk undervisning. Det betyr at jeg burde være ganske flink, tja... Er jo ikke det da, men kan de fleste høflighetsfrasene godt nok til at de svarer som om jeg skulle bodd her i evigheter. Noe jeg setter stor pris på angående språket, er hvor glade gasserene blir for at vi ønsker å lære. De oppfordrer oss til å prate og hjelper oss villig når vi står fast, noe som skjer ofte. Det er ikke så flaut å prøve, det gjør ting mye enklere.

Denne uka hat gått som de fleste uker, fort! Det er allerede torsdag ettermiddag, uken er nesten over. Jeg har hatt mine vanlige internatvakter, noe jeg synes er veldig koselig. Liker å stå opp før "barna mine" for å lage frokost og få dem avsted på skolen. Ellers fyller jeg uka med tennistimer og gassisktimer. Gassisken har dere hørt om og tennisen er det ikke så mye å si om, jeg har et stort forbedringspotesiale... På fredag og lørdag skal vi ha tennisturnering, jeg regner med å stå for en del av underholdningen.
Ellers har det jo også som vanlig vært kor. Det er jo alltid gøy. Blir mye sang, fnising og sosialt, og ikke mist test av gassisken. Koret starter klokka seks, klokka åtte må alle være ute av porten. Det er bra med koret, her får vi møte en del kristne ungdommer som vi kan henge med. Før koret er det fotball for gassere og nordmenn, har hørt at det ikke er pinglespill akkurat.Som dere ser koser jeg meg på kor, hehe:)


Vel ,det var litt oppdateringer. Skal legge inn litt etter tennisturneringen.

Gåtur til Vohitra

I dag (lørdag) hadde Karianne og jeg store planer om en lang sykkeltur, den ble det ikke noe av.. Da vi våknet fant vi ganske fort ut at vi rett og slett ikke gadd. Vi var dødstrøtte og siden begge er ganske slappe av natur droppet vi det. I stedet tok vi en ganske lang gåtur opp til en topp som man ser ifra tunet. Sindre har allerede besteget den to ganger, så det var på tide at vi også kom oss opp dit. Omringet av mørke skyer og mangel på kondis startet vi vår ekspedisjon. Det er gøy å gå gatelangs rundt i Antsirabè, alltid mye å se på. På den negative siden, alltid mange som ser på DEG også:) Det var minst fem unger som begynte å hyle av redsel idet vi passerte dem, synes ikke vi ser så skumle ut jeg.. Mange unger er her er redde for vazahaene (europeerene som det betyr). Ihvertfall kom aldri regnet vi fryktet og det tok ikke så lang tid før vi nådde toppen heller. Det var en kjempefin tur, hadde det veldig gøy. Det bor visst noen der på toppen, men de fant vi ikke.

Morsomt bilde, hehe, jungel bildet som vi velger å kalle det:)

volleyball i regnet

Hver lørdag pleier vi å spille volleyball sammen med en del gassiske ungdommer. For meg og andre er det et av høydepunktene i uka. Denne uka ble det ikke volleyball på lørdag pga en konsert, derfor tok vi det på fredagen. Vi var vel en ni stykker som spilte, litt få siden det ikke var på den vanlige dagen. Etter en times tid så vi at noen stooooore mørke skyer kom mot DNS. Det varte ikke lenge før det høljet ned store tunge dråper. Vikinger som vi er fikk vi alle til å fortsette å spille, det ble kjempegøy! Volleyballen ble klissvåt og full av sand, ikke deilig å ta imot harde baller akkurat:) Vi spilte i sikkert en time mens det pøste ned, ble iskald etter hvert. Siden jeg og Karianne var de som absolutt ville spille i regnet kunne ikke vi gi oss først, uansett hvor kalde vi var. Bildet over ble tatt etter kampen, rett før vi tok oss en deilig varm dusj, herlig.