Jobben min

Har lenge sagt at jeg skal skrive litt om den nye jobben, men det har jeg ikke gjort enda. Tenkte jeg skulle skulle skrive litt nå, bare sånn så folk vet hva jeg gjør for tiden. Jeg jobber altså på fattigskolen, der jobber jeg sammen med noen gassiske damer og den norkse misjonæren Laila Razakandriana. Det er en skole med litt forskjellige tilbud, men der hvor jeg er med går det ut på lese og skrive opplæring + bibelundervisning for fattige. Her snakker vi virkelig fattige, de som ikke har råd til å gå på skole og mange av dem er tiggere. Det er barn i alle aldre, den minste er vel tre år, mens de eldste er 17. Når de blir 18 går de over i voksenklassen. Arbeidet drives av FLM (fiangonana lotherana malagasy) som er kirken og NMS, det blir drevet av støtte fra Norge (så det er bare til å være med å gi, hehe).

Min jobb her er litt udefinerbar, jeg er den som kommer litt før og leker med ungene. Sitter der med de og venter på at det skal starte, de er veldig glade i sisten. Det er ikke ofte de får en vazahajente løpende etter seg, hehe. I klasserommet er jobben min å dele ut ark, farger og hjelpe dem med å lime inn arkene i kladdebøkene deres. Ellers så lager jeg grimaser, får dem til å le og så går jeg rundt og ser på tegningene deres og sier: "tsara be, mahay ianao!" Som betyr "veldig bra, så flink du er!". Jeg er ikke så himla flink i gassisk, men det er ikke så farlig når du er med barn, da funker alltid miming og ikke minst smil:) Jeg trives kjempegodt og merker nå at barna begynner å bli ganske så varme i trøya rundt meg, tror de liker meg, hehe. Ofte når jeg går rundt i byen eller spesielt på markedet så hører jeg noen søte barnestemmer som roper navnet mitt. Det er skikkelig koselig og jeg blir alltid glad når jeg ser dem. Eter skolen på mandag så tok jeg følge med noen av dem hjem, da gikk vi å holdt hender og sang gassiske barnesager, det var en opplevesle jeg vil huske lenge.

Men, det er ikke bare bare å bli venn med så mange fattige. Det er mange sterke inntrykk. Mange av dem er så skitne, de lukter vondt og øynene deres har tydelig sett så mye mer vondt enn jeg noen gang kan forestille meg. Det vanskeligste er allikevel når de senere kommer imot meg på gata med utstrakte hender og med bedende stemme og med triste øyner spør om ikke jeg kan gi dem litt penger eller brød. Da er ikke gråten langt unna, de vet jeg har penger og jeg er vennen deres. Da er jeg ikke alltid like glad for at jeg jobber der jeg gjør. Det har blitt mange sånne situasjoner i det siste, det er noe man aldri blir vant til, det kan jeg love deg!

Selv om ikke alt er like lett, så trives jeg veldig bra og det gir meg veldig mye å få lov til å bli kjent med alle disse fantastiske barna. Ikke minst gleden jeg føler når de så ofte triste øynene deres plutselig utståler glede og de smiler bredt, da føler jeg at jeg er på rett plass.