Avslutning av fattigskolen

Som de fleste har fått med seg har jeg jobbet på fattigskolen siden nyttår. Det er en skole som blir drevet av frivillige lærere gjonneom FLM, altså Fiangonana Lotherana Malagasy som er den gassiske statskirken. Det er tre gassiske lærere og Laila Razakandriana som er faste lærere + meg da. På bildet over ser dere meg i aksjon, ser jeg ut som en misjonær eller, hehe:)
Disse bildene er fra avslutningen, den ble holdt for snart to uker siden, da var Laila allerede i Norge. Da hadde vi besøk av Sindre, Anne Lise Heggø fra fredskorpset og hennes far, Odd. Snille Odd kjøpte ris og stearinglys til alle barna! Jeg hadde i tilleg kjøpt lykter til dem, slike lykter som de bruker på nasjonaldagen. Dere kan tro det var mange glade barn den dagen! For å gjøre dagen enda bedre fikk jeg med meg alle ungene ut og satte i gang lek. Det var veldig populært og alle ble med. Det er ikke noe vi gjør så ofte, så de ble veldig glade.

Jeg er jo ikke så stødig i gassisk, så jeg har ikke undervisning på skolen. Jeg er mer som en hjelpelærer som deler ut ark, limer og går rundt og snakker med ungene. Jeg føler meg litt som klovnene som får ungene til å le, men jeg tror det er det jeg er god på, hehe. Jeg sitter som regel og lager grimaser og sprer litt latter. De er ikke vant til voksne hvitinger som oppfører seg som en unge, trenger kanskje ikke å si at jeg er veldig populær, hehe. Som sagt ble det mye lek den dagen og da blir det ofte litt knall og fall. Da må en trøste. Jeg synes bildet er litt koselig, visste ikke at det ble tatt jeg.
Det har vært utolig fint å jobbe på fattigskolen. Jeg føler virkelig at jeg har fått kontakt med ungene og de som jobber der. Det var noe av det verste med å reise fra Mad, det å reise fra alle ungene. Før jeg skulle dra kom ei av de største jente bort til meg og sa. "Kristin, du kan ikke reise! Barna gråter fordi du reiser, du kan ikke!". Mange av elevne var veldig skeptiske til meg da jeg kom, noen var redde til og med. Men nå, etter at jeg har vært med dem har jeg sett at de har blitt tryggere og mer åpne. Mange skal sitte i fanget og det er krangling om hvem som skal holde meg i hånda. Jeg har lært mye av disse ungene, jeg håper virkelig at jeg får komme tilbake til dem om ikke så alt for lenge.