ELIN + SINDRE = FORLOVA!!!!

Det var på Nordmannsforbundsfesten i går at den store begivenheten skjdde. Det var knapt et tørt øye i salen da vår kjære Sindre gikk ned på kne og bad den overraska Elin om hennes hånd. Det var blitzing og filming fra alle kanter da svaret var gitt og verden fik vite at de to skal leve sammen resten av livet. Personlig måtte jeg holde meg fra å storhulke, det var såååå romantisk! Nå skjønner jeg hvorfor Sindre har vært litt ekstra stressa i det siste:)

Jeg vil ønske paret lykke til! Dere passer så utrolig godt sammen, må Gud velsigne dere og alt det som ligger foran. Jeg er så ufattelig glad for at jeg får bo her på tunet med dere!

Bibelundervisning

Den ene dagen i Mahajanga fikk jeg være med Landy Bakke (misjonær) ut på landsbygda hvor hun driver bibelundervisning. De som bor der har svært liten kunnskap om bibelen så det er veldig viktig arbeid hun driver. Det er mange muslimer i Mahajanga og det er flere moskeèr.
Undervisningen til Landy foregår i kirken de har. Det er en bygning men stråvegger og stråtak. Den dagen jeg var der kom det ca. 12 damer og noen av barna deres. Det var en lystig og koselig gjeng som virkelig satte pris på besøket og undervisningen.

"If we don´t reach, the muslims will preach" - sitat Landy:)

En smak av fremtiden

For de som ikke vet det så har jeg planer om å satse på en karriere som sykepleier, bra hva? Ihvertfall, siden det ikke ble båttur på stålesen jenta, så fikk jeg lov til å henge litt på det lutherske sykehuset i Mahajanga. Anne Kristin Skjold er lege og fikk defor fiksa det slik at jeg kunne bli med på en operasjon. For spesielt interesserte kan jeg si at operasjonen gik ut på å feste urinlederen tli tykktarmen, tror det var det. Ihvertfall fikk jeg god tilskuerplass ved siden av legene, jeg lover deg, mye blod og innvoller, hehe. Det var spennende, mest fordi jeg ikke hadde peiling på om jeg ville gå i bakken da de kuttet i vei innover i demen på bordet. Men, jeg fant ut at jeg takler det fint, så da skal jeg klare meg som sykepleier. Greit å vite, hehe.
Dagen etterpå fikk jeg være med på en fødsel, det var merkelig det. Kan innrømme at tanken på å få barn er en smule mer skremmende nå. Anne Kristin var ikke med, så det var bare meg, jordmoren, den fødende og litt av familien hennes. Kan jo da minne på at mulighetene for kommunikasjon var ganske labre siden mine gassisk kunnskaper ikke er noe å skryte av:) Men, litt fik vi sagt mens den stakkars kommende mammaen lå der og presset. Det var virkelig en opplevelse. Føderommet var ganske lite og ikke akkurat fristende. Jordmora var en stor dame med et stort smil som hun knskje kunne brukt litt mer. Jeg prøvde å skjule hvor redd jeg ble da denne en smule overvektige jordmoren presset på magen til den stakkars jenta av hele sin kraft. Jeg tror de synes det var ganske morsomt å se på den hvite jenta som så tydelig aldri hadde sett en fødsel før. Kan jo si at de ble ganske så overrasket da de fikk vite at jeg var 20 år og enda uten barn, noe må jo være galt med meg da, hehe.
Det var utrolig gøy å være med på, jo, jeg tror det må bli sykepleier av meg.

Kan jo si at i løpet av tiden i Mahajanga fikk jeg møte ganske mange gassiske ungdommer som til min store glede var gode i engelsk. Den ene dagen var jeg engelsklærer for engelskklubben i kirka, moro det. Ellers så hang jeg en del på en skole drevet ev den Amerikanske misjonen. Der var det masse ungdmmer, også noen amersikanske, så det var også med på å gjøre oppholdet mitt veldig bra.
Må bare få sagt TUSEN TAKK til familien Skjold som jeg fikk bo hos i to uker, det var virkelig koselig.

Reisen

Fra Antsirabè til Tana, hovedstaden, tok jeg Taxi Brousse. For dere som ikke vet hva det er kan jeg si at det er kollektivtraffikken her. Minibusser, stappet med folk, dyr og med gassisk musikk dundrene ut av høytalerene. Kan også nevne at de absolutt ikke er konstruert for lange utlendinger, det er en kunst å holde bena våkne under turen. Men, noen ganger er det helt greit, og det var det denne gangen. Du treffer alltd noen du kan prate med og da går de tre timene ganske fort.
Etter en natt på Isoraka, NMS sitt hovedkotor her, fikk jeg fly avgårde til Mahajanga. Det var selvfølgelig utsatt litt, men det lille skrangleflyet med plass til 15 kom seg avsted etterhvert. Jeg ble godt mottatt på flyplassen og derfra bar det rett til badebassenget, weee!!

Home sweet home:)

Har nå returnert etter å ha vært to uker i Mahajanga hos familien Skjold som består av Sven, Anne Kristin og barna Maria (7år) og Kristian (5år). Den ene uken skulle jeg være lærer for Maria som går i andre klasse, den andre uka skulle jeg på turnè med Shalom båten. Men sånn skulle det ikke bli... Ute på bøljan blå var det syklon og da kunne ikke Kristin få leke misjonær på landsbyga. Men, oppholdet har vært veldig bra så jeg har absolutt ting å fortelle:) Tror jeg deler det opp litt med tanke på internett hastigheten her, dette blir bra! Bildet viser Maria og Kristian rett før et av de mange badene vi tok i løpet av tiden jeg var der. Det kommer jeg virkelig til å savne.

dagens helsestatus

For å berolige folk, spesielt familie kan jeg si at jeg er heeeelt frisk! Alt er fryd og gammen + jeg har blitt solbrent på skuldrene, noe som er bra i tilfelle du lurte. Ellers tror jeg ikke jeg feiler noe, men det er kanskje ikke alle enige i..?

Uansett: SINDRE HAR BURSDAG!!!! GRATULERER SÅ MASSE!!
Senere skal vi ut å spise for andre gang i dag før vi skal ut å more oss, jippi! I morgen blir det bål i hagen til meg og Sindre, party party og masse gøy:)

Flause

Jeg velger å ikke uttale meg så mye om akkurat denne saken, kan si at jeg kom litt for nærme et tre.... Det viktigste er, jeg har det bra og skal antageligvis fjerne lappen i morgen. Er der noen spørsmål kan jeg kontaktes på: kristinstaalesen@gmail.com

Fra vinter til sommer

Det har nå gått litt over en uke siden jeg forlot Norge til fordel for Madagaskar hvor sommeren er i full gang. Jeg landet 0550 den 29 desember. Jeg fløy med Air Madagascar som betyr veldig lite underholdingsmuligheter. Flyturen tok elleve timer hvor jeg stort sett satt å leste og hørte på musikk, samtidig som om jeg drømte om en stor myk seng. Var ganske overtrøtt da jeg smånervøs stilte meg i visumkøen. Men alt gikk bra og etter litt kontroller og venting på bagasje kunne jeg endelig dra den ødelagte kofferten min ut i friluft (den ble ødelagt på turen). Det var litt av en overgang. Jeg kom fra kulde, mørke og regn til varme, grønne rismarker og strålende sol! Satt med et stort glis hele veien inn til Isoraka som er misjonsstasjonen i hovedstaden.
Siden da har jeg nytt hver dag. Har fått spilt masse volleyball, spist masse god frukt og ikke minst fått gjort litt med vinterhuden som kom så alt for fort etter litt tid i Norge. Vennene mine her nede kalte meg "vazaha be" som betyr veldig utlending eller hviting fordi jeg var blitt så hvit. Det var kjemegøy å treffe igjen alle fra koret og ikke minst alle på tunet. Det tristeste ved å komme ned var at det nå mangler to herlige jenter her på tunet, Elise og Mailene Lilleheim som dro til Norge rett før jul. Håper dere har det bra!
Bildet under tok jeg på vei fra flyplassen til Isoraka. Litt anderledes fra Norge må jeg si.

Tilbake på solskinnsøya:)

Endelig har jeg gassisk jord under barføtte ben igjen, herlig! Landet tidlig i går morges, var utrolig trøtt så jeg sov noen timer på misjonsstasjonen på Isoraka. Min kollega Sindre og hans kjære Elin kom også til Tana den dagen etter ferie på Nosy Be, sammen tok vi taxi brousse med gassisk musikk strømmende ut av høytalerene. Idet jeg skrur opp mp3 spilleren for å overdøve de uendelige kjærlighetsballadene gikk det ihvertfall opp for meg at jeg er tilbake. Det tok litt over tre timer før jeg igjen kunne rusle inn i leiligheten min. Det var ikke lenge jeg var på bena, var utslitt og la meg vel rundt halv åtte, hehe. Rett før jeg fallt i dyp søvn banket det på døra. Da var det en jentegjeng fra koret som kom får å hilse på, koselig det men jeg var ikke akkurat helt til stede. Uansett, etter å ha snakket litt med de, kunne jeg endelig la søvnen ta overhånd, deilig:)
Dagen i dag har gått med til soving, åpning av advenstkalender og hilse på de som er på tunet. Det er så utrolig deilig å være tilbake, men jeg kjenner på kroppen at det ikke blir så sent i dag heller.
Minner alle om at jeg er veldig glad i å få mail!

Gi en hilsen!

Nå går Norgesoppholdet mitt mot slutten, stressnivået når stadig nye høyder. Men, var ikke det jeg skulle si. Det jeg skulle si at det er mulig å legge inn små hilsener når du besøker sida mi. Etter hver artikkel står det "comments". Du kan trykke der og skrive noen linjer, enkelt og til stoooor glede for meg:) Fortsatt GOD JUL!!

Lille Julaften!

 
Så har vi vaska golvet, bært opp ved, baka kaker og spist kaker, pussa sølv, hogga tre og pynta tre, handla gaver og pakka gaver +++ NÅ kan jula komme! I går gikk jeg og pappa ut i skogen og hogga tre, her ser dere resultatet. Synes det ble ganske så fint jeg:) Jippi, det er jul! 

Mine små nisser

 

Noe av de beste konsekvensene av min hjemreise er å få se mine kjære tantebarn igjen. De var de første til å kaste seg over meg da jeg kom til Norge, det øyeblikket glemmer jeg aldri:) I helga besøkte jeg dem og på lørdagen var det på med varmedress, lue, votter og ut på tur. Jeg fikk omvisning på skolen deres og vi løp rundt på rorestranden. Det var en kjempefin helg, kommer til å savne dem kjempemasse når jeg reiser fra dem igjen. 

Til minne om kjære Grete

I dag er det 18 desember, jeg sitter i stua hjemme i Lyngdal. Jeg har så vidt begynt å kjenne på julestresset ettersom få julegaver er under kontroll. Vi har ikke fått snø enda, men siden gradestokken endelig er under null, er det lov å håpe på hvite jorder og ekstra julestemning.

Grunnen til at jeg er hjemme er fordi min kjære, kjære ekstramor Grete Marie Løland døde den 11 desember. Hun er mor til min gode venninne og lekekamerat gjnnom 15 år. Grete var en dame som ikke krevde noe av noen, hun var alles venninne og full av humor helt til siste stund. Hun var en person du fort ble glad i og hun hadde mye omsorg å øse ut over hennes mange kjære. I hjemmet hennes var alle velkomne til alle tider og hun disket alltid opp med ett eller annet. Savnet etter henne vil blir stort.

Jeg har alltid vært mye hos familien Løland, både sommer og vinter, de bor ca seks hus nedenfor meg. Der har jeg alltid fått være en av familien og gått ut og inn like mye som i mitt eget hus. Hver gang jeg kranglet med storesøsknene mine, sprang jeg rett ned til min beste venninne og hennes familie.

Grete fikk diagnosen lungekreft i vår, allerede nå er hun død. Det har gått fort, så alt for fort. Da jeg reiste til Madagaskar hadde jeg ikke tenkt over at hun ville gå bort før jeg var ferdig med mitt år. Den siste tiden fikk jeg høre at hun stadig ble verre og jeg begynte å tenke litt over å reise hjem, men jeg skjøv det fort ut av tankene. Det var helt feil å tenke at hun ville dø. Men, første desember fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg komme hjem. Alt ble ordnet i full fart ved stor hjelp av NMS, og 4 desmeber landet på Kjevik i Kristiansand.

Allerede dagen etterpå fikk jeg se Grete igjen, det var godt og hun ble veldig glad for å se meg. Hun kom aldri over at jeg hadde reist fra Afrika for å se henne igjen. Jeg fikk se henne et par ganger til, før vi 11 desember fikk beskjed om at nå hadde hun forlatt oss. Hennes fantastiske ektemann, Gjerding, forlot aldri siden hennes den siste tiden. Det er trist at hun er borte, men nå har hun ikke smerter lengre, det er det som er viktig.

Begravelsen fant sted 16 desember, det ble en fin avslutning hvor jeg fikk være blant hennes nærmeste familie og bære henne til hennes siste hvilested. Det blir en rar jul hvor savnet etter en fantastisk farmor, kone og ikke minst mamma vil bli stort.

Bildet viser en figur jeg gav til Grete da jeg kom til Norge, hun fant mye trøst i den.

Noreg mitt Noreg!

 
Må med en gang innrømme at dette er ikke i Lyngdal, her er det vått og surt, ikke tegn til snø. Men, vi har julegate, julelys og masse julepynt! 

Endelig "hjemme"!

Etter tre uker rundt omkring har jeg nå returnert til Antsirabe, utrolig deilig. Det var herlig å sove i sin egen seng igjen. Men, ukene jeg har lagt bak meg nå har vært helt fantastiske!! Jeg har sett og opplevd så mye jeg aldri vil glemme.
Jeg kommer ikke til å skrive så mye om leirskolen og ferien til Ile Saint Marie, det kan dere lese om på Sindres side (tror linken til høyre funker). Skal legge ut litt bilder og tekst fra hjemmeskoleuken som var nå, som ikke ble til Tulear. Jeg fikk reise til Morondava i plassen for Tulear. Der var jeg på besøk hos familien Bjørkås som jobber på jordbruksskolen "Tsarafototra", skal si litt mer om det senere.

Ellers har jeg kjørt sykt mye bil i løpet av den siste tiden. Det tar ti timer fra Tana til Mahajanga, dit kjørte vi med misjonærbilene, null problem. Jeg vil si at turen fra Tana til Toamasina og videre mot Saint Marie var mer slitsom ettersom vi kjørte taxibrousse. Men, vi var en glad liten gjeng, så det gikk så greit atte. Etter turen til Saint Marie dro jeg videre til Morondava, en ti timers biltur, herlig! Men, alt har gått bra, ingen uhell og jeg har ikke vært bilsyk èn gang!

Som du ser kan man ta fine bilder fra bilen også, har jo fått god tid til å øve på å ta bilder i fart nå da:)

Ranomafana

Rett nedenfor skolen vår ligger det et vann, det heter "Ranomafana". "Rano" betyr vann, mens "mafana" betyr varmt. Navnet kommer av de vame kildene som er det. Det er litt sånn kurbader og lignende her, men jeg tror ikke det er er noe vi vazahaer ønsker å dyppe åres legemer i.
Ihvertfall, rundt vannet er det en grusvei. Det er den faste gåturen mange her på tunet tar en gang iblant. Her om dagen gikk jeg og Annelise fra fredskorpset samme ruten, vi ble så oppgitt over all søpla! Annelise er med i et samarbeid mellom Stavanger kommune og Antsirabe, hun skl være her i 1 1/2 år. Hun er miljø og kjemi ingeniør. En av oppgavene hennes her skal være å prøve å rydde opp i dette vannet. De skal begynne å ta prøver om et par uker, da kommer det flere fra Norge for å hjelpe til.
Det at vannet er veldig skittent hindrer ikke folk i å bruke det. Her fisker de, vasker klær, plukker planter, vasker seg selv og det mens kuene tulser rundt over alt. Mange har ikke noe annet valg enn å bruke dette vannet, de har ikke noe alternativ. Det er rart å se når en kommer fra et land der man er vant til å tappe ubegrensede mengder rent vann gjennom springen. Vi er heller ikke vant til å stå dag ut og dag inn å skure klær i samme vannet som dyrene gjør fra seg. Da vi gikk rundt der så vo goså mange avløp som førte rett ut i vannet. Den ene bekken var helt svart av noe som lignet olje. Her ser dere noen som holder på med den daglige klesvaksen. Da er både stor og små i full gang.

En ser mye trist når man går rundt i byen. Mange fattige og skitne mennesker som med bedende blikk spør etter mat eller pemger. Det er ikke bare lett å bo i et fattig land, jeg føler ofte på hvor urettferdig mye er. Hvorfor var jeg så heldig å bli født i Norge, ha en god familie og samtidig få nesten alt jeg ønsker meg. Det er noen dager en kjenner at en ikke orker å gå utenfor porten, men til slutt må man alltid ut igjen og møte alt. Det nytter ikke å stenge seg inne. Heldigvis er det ikke søpla og fattigdommen som danner hovedinntrykket. Det er gleden og gjestfriheten folket viser tross all motgang og ikke minst den slående vakre naturen som er her.

Planene fremover

Selv om en skulle tro det var umulig, vil det bli færre oppdateringer på bloggen fremover. Grunnen er FERIE! Vel, det er ihvertfall snart ferie. Til helgen (lørdag 15 oktober), reiser vi på leirskole. Vi er ca 15 barn og nesten like mange voksne som skal legge ut på den lange ferden mot Mahajanga. Der skal vi være en uke og gjøre mye forskjellig. Det bor en norsk misjonærfamilie der, datteren deres går i 2kl her på DNS. Hva de forskjellige aktiviteten er vet jeg ikke. Det fordi jeg er hverken elev, forelder eller lærer, derfor er vi ettåringer de som får sist beskjed om ting. Men, jeg er lykkelig uvitende og venter spent på det som liger foran. Som sørlandsjente må jeg innrømme at jeg savner havet svært her jeg bor midt i landet. Savner å sitte ved sjøen og høre bølgene rulle frem og tilbake. Ikke minst savner jeg lukten!

Etter leirskolen blir det høstferie. Da er planen for Sindre, Karianne og meg Isle Saint Marie eller Skjørøverøya som den kalles. En vakker øy på østkysten av denne eksotiske perlen vi bor på. Der skal vi leve i sus og dus på jakt etter en etterlengetet brunfarge. Vi har store forventninger til ferien vår, selv om vi ikke har planlagt noe egentlig:) Jaja, det går så bra så..

Hvorfor slutte etter to uker med med saltvann i nesa, ikke no grunn til det. Heldige meg skal på hjemmeskole uken etter ferien. At det blir tre dager med bilkjøring i strekk er ingen hindring. Jeg skal til TULEAR! Gleder meg til det også. Egentlig blir dette bare en liten skryteartikkel, men jeg unner meg det.


La meg forklare kartet. Den røde streken viser de to første dagene. Da reiser vi første til Tana hvor vi overnatter. Dagen ettrpå reiser vi 12-13 timer, før vi er fremme i Mahajanga. Så er det den lysegrønne fargen. Den viser vår vei til Isle Saint Marie hvor vi skal tilbringe høstferien. Den turkise streken viser turen tilbake til Antsirabè. Dagen etter reiser jeg antageligvis til Tulear. Jepp, så sånn blir mitt liv fremover. Håper alt går bra og at alt går etter planen.


Hovedbudskapet i teksten er at dere ikke kommer til å høre så mye fra meg fremover, håper dere overlever. Hvis jeg finner en data med internett på min vei kan det jo hende det dukker opp noe, men jeg ville ikke satset livet på det.

Ok, snakkes!

Dagene flyr

I dag er det 6 oktober, for nøyaktig to måneder siden satte jeg meg på flyet til denne perlen kalt Madagaskar. Med tårer i øyenkroken sa jeg adjø til mine kjære på Kjevik flyplass på jakt etter et "anderledes år".
Det har nå gått en stund og jeg kan lett si at det er anderledes. Sammelignet med en trang hybel i Oslo, eksamener og kjedelig studentmat er det virkelig anderledes. Har saget det mange ganger, men jeg sier det igjen: Jeg er så ufattelig glad for at jeg for lov til å være her! Det er i lykkerus jeg kan si at jeg har 8 1/2 måned igjen her:)

Allerede dagen etter vi ankom DNS satte vi i gang med gassisk undervisning. Det betyr at jeg burde være ganske flink, tja... Er jo ikke det da, men kan de fleste høflighetsfrasene godt nok til at de svarer som om jeg skulle bodd her i evigheter. Noe jeg setter stor pris på angående språket, er hvor glade gasserene blir for at vi ønsker å lære. De oppfordrer oss til å prate og hjelper oss villig når vi står fast, noe som skjer ofte. Det er ikke så flaut å prøve, det gjør ting mye enklere.

Denne uka hat gått som de fleste uker, fort! Det er allerede torsdag ettermiddag, uken er nesten over. Jeg har hatt mine vanlige internatvakter, noe jeg synes er veldig koselig. Liker å stå opp før "barna mine" for å lage frokost og få dem avsted på skolen. Ellers fyller jeg uka med tennistimer og gassisktimer. Gassisken har dere hørt om og tennisen er det ikke så mye å si om, jeg har et stort forbedringspotesiale... På fredag og lørdag skal vi ha tennisturnering, jeg regner med å stå for en del av underholdningen.
Ellers har det jo også som vanlig vært kor. Det er jo alltid gøy. Blir mye sang, fnising og sosialt, og ikke mist test av gassisken. Koret starter klokka seks, klokka åtte må alle være ute av porten. Det er bra med koret, her får vi møte en del kristne ungdommer som vi kan henge med. Før koret er det fotball for gassere og nordmenn, har hørt at det ikke er pinglespill akkurat.Som dere ser koser jeg meg på kor, hehe:)


Vel ,det var litt oppdateringer. Skal legge inn litt etter tennisturneringen.

Gåtur til Vohitra

I dag (lørdag) hadde Karianne og jeg store planer om en lang sykkeltur, den ble det ikke noe av.. Da vi våknet fant vi ganske fort ut at vi rett og slett ikke gadd. Vi var dødstrøtte og siden begge er ganske slappe av natur droppet vi det. I stedet tok vi en ganske lang gåtur opp til en topp som man ser ifra tunet. Sindre har allerede besteget den to ganger, så det var på tide at vi også kom oss opp dit. Omringet av mørke skyer og mangel på kondis startet vi vår ekspedisjon. Det er gøy å gå gatelangs rundt i Antsirabè, alltid mye å se på. På den negative siden, alltid mange som ser på DEG også:) Det var minst fem unger som begynte å hyle av redsel idet vi passerte dem, synes ikke vi ser så skumle ut jeg.. Mange unger er her er redde for vazahaene (europeerene som det betyr). Ihvertfall kom aldri regnet vi fryktet og det tok ikke så lang tid før vi nådde toppen heller. Det var en kjempefin tur, hadde det veldig gøy. Det bor visst noen der på toppen, men de fant vi ikke.

Morsomt bilde, hehe, jungel bildet som vi velger å kalle det:)

volleyball i regnet

Hver lørdag pleier vi å spille volleyball sammen med en del gassiske ungdommer. For meg og andre er det et av høydepunktene i uka. Denne uka ble det ikke volleyball på lørdag pga en konsert, derfor tok vi det på fredagen. Vi var vel en ni stykker som spilte, litt få siden det ikke var på den vanlige dagen. Etter en times tid så vi at noen stooooore mørke skyer kom mot DNS. Det varte ikke lenge før det høljet ned store tunge dråper. Vikinger som vi er fikk vi alle til å fortsette å spille, det ble kjempegøy! Volleyballen ble klissvåt og full av sand, ikke deilig å ta imot harde baller akkurat:) Vi spilte i sikkert en time mens det pøste ned, ble iskald etter hvert. Siden jeg og Karianne var de som absolutt ville spille i regnet kunne ikke vi gi oss først, uansett hvor kalde vi var. Bildet over ble tatt etter kampen, rett før vi tok oss en deilig varm dusj, herlig.